Bruker:Te og kaker/Kina

Kineserne kaller landet sitt Zhōngguó, normalt oversatt til «Midtens rike» eller «Landet i sentrum». Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. I Vår- og høstperioden ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt Huáng Hés midtre løp, og kulturelt mindre utviklede stater som Chu og Qín var ikke medregnet. Senere ble sørligere områder medregnet, slik at regionene rundt Chángjiāng (Yangze) – og Perlefloden var med. På Táng-dynastiets tid var også «barbariske» regimer som Xianbei og Xiōngnú inne.

Mens og før Hàn-dynastiet regjerte, hadde Zhōngguó tre spesifikke betydninger:

1. Området rundt hovedstaden, dvs. keiserens egne områder.
2. Området under de sentrale styresmakters direkte kontroll. I Shǐjì heter det: «Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i Zhōngguó.»
3. Området som nå kalles det nordkinesiske sletteland.

Etter at Kina brøt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet, gjennomgikk Zhōngguó-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske folk som trengte inn nordfra. Dette gjaldt så desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs Huáng Hé, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale sitt rike, Det nordlige Wei, som Zhōngguó, for å skille det fra De sørlige dynastier, som de kalte Yi (夷, som betyr barbarerne). De sørlige dynastiene på sin side, som bestod av folk som var blitt presset sørover av inntrengerne, kalte Det nordlige Wei for Lu (虏, som betyr «forbrytersk» eller «fange». Slik ble det at Zhōngguó heller ble en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.

Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende Liao-, Jin- og Sòng-dynastiene. Begrepet Zhōngguó ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lenger fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.

Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt Zhōngguó om alle de områder og folk som var innen deres politiske kontroll. På dette grunnlag fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er Zhōngguó rén (中國人), dvs. Zhōngguó-folk.

Det norske ordet «Kina» og den endel sjeldnere latinske forstavelsen «sino- » er antagelig avledet fra «Qín» (uttales som halvveis mellom skinn og tsin, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for te ( 茶 chá) eller silke (kinesisk 丝 sī). Men uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmede tungemål langs Silkeveien før det til slutt nådde frem til Europa. Vestens betegnelse «Kina» er senere vandret tilbake til Japan men har der utviklet et nedsettende ord, shina,

I snever forstand kan «Kina» bety «det egentlige Kina», eller vanligvis «det egentlige Kina» samt Mandsjuria, Indre Mongolia, Tibet og Xīnjiāng. De nevnte regioners grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrenser. I mange sammenhenger siktes det med «Kina» til Folkerepublikken Kina (eller Fastlands-Kina), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om «Republikken Kina». I den engelsktalende forretningsverden finnes talemåten «the Greater China region» (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.

Sinologer benytter ordet «Kina» på en måte som er omtrent like avgrenset som dem klassiske kinesiske bruken av Zhōngguó, eller avgrenset til den hàn-kinesiske etniske gruppe, som utgjør 92 % av den kinesiske befolkning.

Den kinesiske sivilisasjon oppstod langs Huáng Hé-elva i Nord-Kina. Kineserne deler oftest opp historien i herskerdynastier, ettersom dynastiskiftene ofte innebar skifte av styreform, herskerklasse og hovedstad. Under Shāng-dynastiet ble skriftspråket, spådomskunst og litteratur som Yijing skapt. Zhōu-dynastiet var en periode preget av borgerkrig og splittelse på den ene siden og kulturell blomstring innen filosofi og litteratur på den annen side. Under Zhōu-dynastiet oppsto konfusianismen og taoismen, og litteratur og filosofi fra denne epoken ble grunnlaget for kinesisk kultur de neste 2000 år.

Alle smårikene ble samlet under keiser Shǐhuángdì i 221 f.Kr., og slik oppstod Qín-dynastiet. Etter at landet ble samlet av Qín-herskerne fulgte omkring 13 andre såkalte dynastier. Mange av dem omfattet et system med underlagte kongedømmer, fyrstedømmer, hertugdømmer, grevskap osv., men etter hvert nøt keiseren en reell sentralmakt. Keiserne hadde forskjellige former for regjeringer med statsminister og andre ministre, og i kortere perioder lå den reelle makten i embetsverkets, keiserslektens eller hoffevnukkenes hender. For det meste var de kinesiske hovedsteder beliggende i den østlige del av riket. De fire byene som oftest eller lengst var hovedsteder, var Nanjing, Beijing, Chang'an (i dag Xi'an) og Luoyang.

I Qín-årene ble byggingen av Den kinesiske mur igangsatt, et byggeprosjekt som med pauser pågikk i 1800 år. Qíns skrekkvelde brøt sammen etter kort tid og gav plass til Hàn-dynastiet. I denne perioden ble konfucianismen forvandlet til en statsfilosofi, og Zhōu-tidens kultur fikk status som ideal. Under Suí-dynastiet ble det gigantiske byggeprosjektet Keiserkanalen oppført for å forsyne troppene ved muren. Táng-dynastiet blir av de fleste kinesere regnet som landets kulturelle gullalder, hvor kalligrafi og poesi nådde sitt høyeste nivå noensinne. Mongolene brøt gjennom muren på 1200-tallet og grunnla Yuán-dynastiet. De ble etter kort tid assimilert i den kinesiske kultur, og ble styrtet og etterfulgt av Míng-dynastiet. I Míng-perioden ble hovedstaden flyttet til Beijing der Den forbudte by ble oppført. Kinesisk marine la ut på oppdagelsesferder til andre kontinenter, en virksomhet som tok slutt rett før europeerne for første gang nådde Kina med sine handelsskip.

Inntil 1700-tallet hadde Kina et klart teknologisk fortrinn i forhold til folkene i Sentral-Asia, men sakket samtidig akterut i forhold til Europa. Dette la grunnlaget for 1800-tallets defensive avvisning fra kinesernes side til den europeiske imperialisme, samtidig som Kina selv ekspanderte innover mot Sentral-Asia.

Den 1. januar 1912 ble Republikken Kina opprettet, og det manchu-dominerte Qing-dynastiet gikk under. Sun Yat-sen ble utropt til president. Men snart tvang Yuan Shikai, en Qing-general som hadde gått over til de revolusjonæres side, Sun til å tre tilbake og overlate presidentskapet til ham selv. Det tok ikke lang tid før Yuan prøvde å få seg selv kåret til keiser, men han ble raskt avsatt.Etter general Yuans fall gjenstod Kina som politisk fragmentert; riktignok satt det en internasjonalt anerkjent regjering i Beijing, men den var så å si maktesløs utover landet der lokale krigsherrer var de virkelige maktutøvere.

Mot slutten av 1920-tallet klarte nasjonalistpartiet Kuomintang (KMT) under Chiang Kai-shek å gjenforene landet og bringe det under sin effektive kontroll. Hovedstaden ble da flyttet til Nanjing. Chiang Kai-sheks ledertid var prega av den kinesiske borgerkrig, som ble utkjempa mellom kommunistpartiet og KMT.

I 1937 brøt imidlertid den andre kinesisk-japanske krig ut, som førte til at nasjonalistene og kommunistene forente seg mot en felles fiende som de kjempet sammen mot: Keiserriket Japan. Krigen mellom Kina og Japan ble etterhvert en del av andre verdenskrig, hvor Kina ble en av de allierte. Under massakren i Nanjing i 1937 drepte japanerne anslagsvis over 300 000 kinesere i løpet av kun seks uker. Mennesker ble kokt levende, brent i hel, overkjørt av stridsvogner og ved andre brutale metoder.^[1] Forholdet mellom Japan og Kina er fortsatt anstrengt som en delvis følge av det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid.^[2] Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, mener mange at Japan fornærmer sine ofre med å tilbe krigsforbrytere som guder.^[3]

Borgerkrigen brøt imidlertid ut igjen rett etter at Japan var nedkjempet i 1945, og den endte til slutt med kommunistisk seier. 1. oktober 1949 proklamerte Mao Zedong Folkerepublikken Kina i Peking. Kuomintang evakuerte da til øya Táiwān. Under ledelse av kommunistpartiets nærmest eneveldige leder Máo Zédōng ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst kommunistisk samfunn. Staten skulle skapes etter sovjetisk modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble maoismen, en variant av marxismen-leninismen som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.

Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte «det store spranget» (Dàyuèjìn), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» ifølge landets befolkningsstatistikk. Etter «det store spranget» begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs.

I 1966 ble kulturrevolusjonen (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av rødegardister (Hóng wèi bīng), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til omskolering gjennom arbeid (Láojiào), det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. Sitatboken med politiske aforismer av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand.

I 1972 gjorde USAs president Nixon et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans besøk til landet var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av FN, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet.

I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til Dèng Xiǎopíng. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkingen som hadde preget kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet.

Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen markeds-leninismen på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures)..

Kinesisk er et tonespråk i den Sino-tibetiske språkfamilien. Hvis det regnes som et enkelt språk (slik kineserne selv gjør), ikke en språkfamilie (som vestlige lingvister ofte mener) er det verdens mest talte. Kinesisk har et klarere skille mellom skriftspråk og talespråk enn det en har i Vesten.

Skriftspråket kan følges 3500 år tilbake. Det ble opprinnelig brukt til spådomskunst og administrasjon ved hoffet under Shāng-dynastiet. Skrifttegnene var opprinnelig bilder (piktogrammer) av naturfenomener, men senere under Zhōu-dynastiet begynte en å bruke dem fonetisk ved at ideogrammer som rimte ble lånt for å skape tegn for abstrakte fenomen. Fra da av ble de fleste nye tegn skapt ved å sammensette en del som kategoriklassifiserte tegnet, «en radikal», med et tegn som gav et hint om uttalen, «et fonetikum». Omkring 90 % av alle kinesiske skrifttegn er rent abstrakte sammensetninger av radikal-element og fonetikum. Derfor er det en utbredt myte å tro at kinesiske tegn er forvanskede bilder av fenomener i virkeligheten. (Selv om under 10 % av tegn opprinnelig har vært bilder. Som for eksempel 口 kǒu, munn; 人 rén, menneske; 女 nǚ, kvinne) Under Qín-dynastiet på 210-tallet f.Kr. ble tegnene standardisert. Tegnene fikk da navn etter det neste dynastiet, Hàn-dynastiet og heter i dag Hànzì-tegn («Hàn-folkets skrifttegn»). Dette skriftspråket holdt seg svært stabilt i form av Klassisk kinesisk frem til en reform på slutten av 1950-tallet, da antall strøk ble redusert etter modell fra vanlige håndskriftformer. Praktisk talt alt som utgis i Fastlands-Kina er skrevet med disse forenklede skrifttegnene, mens Taiwan (og til en viss grad Singapore, Hongkong og de eksilkinesiske miljøer) har holdt fast på de tradisjonelle skrifttegnene. Hànzi-tegn er er også utgangspunkt for det japanske skriftspråket Kanji.

En utbredt misforståelse er at et skrifttegn alltid står for et ord. Et skrifttegn står alltid for én stavelse, ikke nødvendigvis for et ord. De fleste ord har to stavelser, noen kun én og enkelte tre eller fire.

Selv om skriftspråket er felles for Kina (små unntak for kantonesisk), er talespråket - spesielt i Sør-Kina - ofte så forskjellig at det er gjensidig uforståelig. I Fastlands-Kina kalles talespråket Hànyǔ («Hàn-folkets talemål»), mens dialektene omtales som navn på stedet + huà (for eksempel Shànghǎihuà = Shànghǎi-snakk = Shànghǎi-dialekt).

Skolesystemet og TV har imidlertid ført til at nesten alle kinesere behersker riksspråket Pǔtōnghuà som i Vesten kalles mandarin. Pǔtōnghuà bygger på dialekten rundt Běijīng og Nord-Kina der det er relativt små dialektforskjeller.

At kinesisk er et tonefallspråk vil si at tonefallet er like viktig for ordets betydning som sammensetningen av vokaler og konsonanter. Når kinesisk transkriberes til latinske bokstaver etter pīnyīn-standarden angis tonefallet med et aksenttegn. (Dette er ikke samme slag aksenter som man kjenner for eksempel fra fransk).

Standard kinesisk har fire toner.

• 1. tone: høyt vedvarende tonefall (ā)
• 2. tone: stigende (á)
• 3. tone: synkende og så stigende (ǎ)
• 4. tone: raskt fallende (à).

For personer med kinesisk som morsmål er tonefallet så opplagt at det sjelden skrives når pīnyīn benyttes, noe som fører til at vestlige personers forsøk på uttale kinesiske ord på det grunnlag gjerne blir fullstendig uforståelig for kinesisktalende.

Kina har mange forskjellige landskap, med fjell og fjellplatåer som dominerer i vest, og lavland i øst. De viktigste elvene flyter fra vest til øst (Chang Jiang (Yangtze), Huang He, Amur) og noen ganger mot sør (Perlefloden, Mekong, Brahmaputra).

Meget av Kinas jordbruksland ligger i områdene rundt de to viktigste elvene, Chang Jiang (Yangtze) og Huáng Hé, og rundt de elvene finner man den kinesiske kulturs og sivilisasjons vugge.

I øst er store og tett befolkede elvesletter ved Gulehavet og Østkinahavet; kysten mot Sørkinahavet er mer kupert. Hele det sørlige Kina er kupert med en rekke lave fjellpartier.

I vest er det et stort sletteland og sør for det et stadig stigende høydedrag som etter hvert blir til fjell og til de mektige Himalayafjellene. Høyeste topp er Mount Everest. Det nordvestre hjørne er det også tørre ørkenlandskap som Taklamakan og Gobiørkenen.

I lange tider har Kinas sørvestre grense vært markert av de høye fjell og dype daler i Yunnan-provinsen. Hinsides fjellene ligger de moderne stater India og Burma.

Kinas klima varierer sterkt fra region til region. Den nordlige sone, som omfatter blant annet Beijing, har et klima med vintre som kan ha arktisk kulde. Den midtre sone, med blant annet Shanghai, har temperert klima. Den sørlige sone, med for eksempel Guangzhou, har et stort sett subtropisk klima.

På Zhou-dynastiets tid omfattet Kina området rundt Den gule flod. Siden da ekspanderte det i alle retninger, og var på sitt største under Tang-, Yuan- og Qing-dynastiene. Kineserne anser selv at det egentlige kinesiske rike omfattet deler av det moderne østlige Sibir i Russland og deler av Sentral-Asia i Yuan-dynastiets velmaktsdager. I Mongolrikets tid kan man like så vel si at Kina selv inngikk som én del av flere.

Ikke bare provinsadministratorer men også enkelte fremmede monarker sendte ambassadører til keiseren av Kina med gaver, og keiseren sendte komplimenter med dem tilbake. Fra kinesisk perspektiv ble disse gavene betraktet som et tegn på at barbarene underordnet seg den kinesiske keiser. De utenlandske regjeringer så ikke alltid på det med samme blikk.

På Qing-rikets tid mistet Den kinesiske mur det meste av sin betydning som forsvarsverk. I 1683 etter at Koxingas kongedømme Tungning kapitulerte, ble Taiwan innlemmet i Qing-riket. Taiwan ble i 1895, etter den første kinesisk-japanske krig, avstått til Japan. Men etter den annen kinesisk-japanske krig ble Taiwan tilbakeført til Kina i 1945. Siden da har Taiwans status vært gjenstand for strid.

De politiske administrative toppnivåer har vekslet mange ganger. Selv om vi tilbakeskuende gjerne stedfester byer og steder etter nåtidig provinstilhørighet, har det tidligere vært andre navn på den øverste enhet, som for eksempel kretser. Men på de lavere nivåer har inndelingene og tildels deres navn vært mer stabilt: prefekturer, subprefekturer, departementer, kommanderier og fylker. I moderne tid har man også utviklet betegnelsene prefekturnivåbyer, fylkesnivåbyer, byer og landsbyer.

Historisk har man sagt at Kina er inndelt i fem regioner: Det egentlige Kina, Indre Mongolia, Mandsjuria, Xinjiang og Tibet. En gang i tiden var dette regioner som kunne avgrenses nokså skarpt fra hverandre som egne etniske og administrative realiteter, men det er ikke lenger bildet i dag. Dagens kinesere tenker ikke lenger i fem regioner, de forholder seg snarere til de forskjellige provinser. De gamle regionenes grenser er nå heller diffuse.

• «Det egentlige Kina» kunne sies å være området mellom Den kinesiske mur og det tibetanske fjellplatå.
• Mandsjuria og Indre Mongolia er nord for Den kinesiske mur, men grensen mellom dem er derimot mer uklar: Man kunne enten ta utgangspunkt i den Indre Mongolias nåværende østgrense, eller man kunne tenke seg at Mandsjuria hadde den utstrekning mot vest som den japanske klientstaten Manchukuo hadde under annen verdenskrig.
• Xinjiangs omfang turde omtrent sammenfalle med dagens autonome region av samme navn.
• Det historiske Tibet er større enn dagens politiske enhet, men skulle heller omfatte hele det tibetanske fjellplatå.

Det finnes også alternative måter å forestille seg landsdelene på:

Det egentlige Kina, som kunne inndeles i en nordlig og en sørlig halvdel: Nord-Kina (北方) og Sør-Kina (南方), med elven Huai og fjellet Qin som grense mellom delene. Man kunne da tenke seg at Mandsjuria og Indre Mongolia var deler av Nord-Kina. Videre kunne man forestille seg et Vest-Kina, som kunne omfatte Xinjiang og Tibet, og eventuelt også provinsen Sichuan.

Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.

Det har vært over hundre forskjellige etniske befolkningsgrupper i Kina. Hàn-kineserne er imidlertid tallmessig overlegne. I løpet av historien har mange etniske grupper blitt assimilert, eller forsvunnet uten spor. Flere tidligere etnisiteter er blitt sinisert (kinesiskpreget) og blitt Hàn-kinesere. Dette har ført til at antall Hàn-kinesere har økt dramatisk. I flere av Kinas (sentrale og sørlige) provinser er forskjellene i talemålet ofte så store at de må ty til «riksmålet» Mandarin eller skriftspråket (som er felles) for å gjøre seg forstått. Utenom Hàn-etnisiteten anerkjenner myndighetene i Folkerepublikken Kina til sammen 55 etniske minoriteter.

Kinas totale befolkningstall, som er verdens største, er 1,4 milliarder. Befolkningsveksten i 2007 var på 0,606 prosent. Ettersom den totale verdensbefolkning er rundt 7 milliarder, utgjør Kinas befolkning 20 % av verdens befolkning. Denne andelen kommer til å synke dramatisk i tiårene som kommer, ettersom landet siden 1979 har håndhevet en streng ettbarnspolitikk, mens land som for eksempel India ikke har gjennomført tilsvarende barnebegrensningstiltak. Ifølge FNs befolkningsprognoser kommer derfor India til å overta Kinas plass som verdens mest folkerike nasjon omkring 2030.

Den demografiske situasjon er svært ubalansert. De to viktigste problemene, som av mange demografer beskrives som tikkende bomber, er at barnetallene er svært lave i forhold til den eldre befolkning, og at kjønnsfordelingen blant barn på grunn av selektive tiltak, blant annet ved kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spedbarnsdrap, er slik at man er på vei inn i en situasjon med et betydelig kvinneunderskudd.

Kina har vært blant verdens største økonomier gjennom historien i de siste to millennier.^[4][5][6][7] Financial Times har hevdet at "China has been the world’s largest economy for 18 of the past 20 centuries",^[8][9] mens i henhold til The Economist, "Kina var ikke bare største økonomi i det meste av historisk tid, men inntil det 15. århundre hadde det også høyest inntekt per capita — og var verdens teknologiske leder."^[8][10]

Så sent som i 1820 sto Kina for 33% av verdens bruttonasjonalprodukt. Knapt hundre år senere hadde tabellene snudd. Ved begynnelsen av det 20. århundre sto Kina for bare 9% av verdens bruttonasjonalprodukt. Hovedårsaken til den relative kollaps av Kina ligger i at den industrielle revolusjon i det 19. århundre, som gjorde Europa og så Amerika rike, nesten forbigikk Kina.^[11]

Kina har en av verdens raskest voksende økonomier med 6 - 9  % årlig vekst siden markedsreformene startet for alvor i 1987. Kina er (2016) verdens nest største økonomi med et BNP på drøyt 11 200 milliarder US dollar. Verdiskapingen per innbygger var samtidig om lag 8.000 dollar, et inntektsnivå på linje med land i Sørøst-Europa, og 4-5 ganger høyere enn inntektsnivået i India. I 2009 ble Kina verdens største eksportnasjon med en vareeksport på 1.200 milliarder dollar.^[12] I 2015 var vareeksporten økt til 2.420 milliarder dollar, en dobling av eksportverdien i løpet av ni år. Importen var samme år 2.017 milliarder dollar, som gir et handelsoverskudd på 303 milliarder dollar i 2015.^[13] Hovedeksporten består av tekstiler, elektroniske produkter, olje og oljeprodukter, kjemikalier, lettere industrivarer, og våpen. Også servicenæringen har vokst kraftig og utgjør mer enn 40 % av BNP.

De økonomiske reformene som startet i andre halvdel av 1980-tallet, tok sikte på å effektivisere landbruket og overflytte arbeidskraft fra bygda til mer produktiv industri og tjenesteyting i byene. Det ble i starten opprettet spesielle økonomiske soner (SEZ) hvor det ble innført markedsmekanismer, privat eiendomsrett og åpen utenrikshandel, for å få i gang eksponeringen av produksjonen mot konkurranse. Fortsatt er om lag tre fjerdedeler av befolkningen sysselsatt i jordbruket, men landbrukssektoren utgjør bare 13 % av BNP. Landet er en stor industrinasjon med egenproduksjon av biler, fly, IT-utstyr og andre kapital- og forbruksvarer. Guangdong-provinsen har stor lisensproduksjon av IT-utstyr og elektronikk, med basis i vekstbyene Shenzhen og Guangzhou.

Kina ble i 2001 medlem av WTO (Verdens handelsorganisasjon). Det er opprettet børser i Beijing og Shanghai, i tillegg til den eldre Hang Seng-børsen i Hong Kong. Aksjemarkedene er likevel umodne, myndighetene tillater ikke større fluktuasjoner og griper ofte inn overfor svingninger i aksjekursene. Bankmarkedet er også umodent, noe som har bidratt til framveksten av et grått lånemarked hvor ikke-finansielle bedrifter og privatpersoner låner ut penger. Kina har lenge hatt en fundamental ubalanse i økonomien med høye investeringer og eksport, mens privat forbruk har vært beskjedent. vestlige land med USA i spissen har anklaget Kina for å administrere en kunstig svak valuta for å styrke egen eksport på verdensmarkedet. Samlet utenriksgjeld har blitt redusert til om lag 12 prosent av BNP, mens statens totale gjeld inklusive innenriks fordringer er økende og har passert 60 prosent av BNP.^[14]

Kina er rikt på naturressurser som blant annet kull og jernmalm, samt en betydelig andel av verdensreservene av sjeldne jordarter (rare earths). Landet utnytter olje- og gassforekomster i sør, men er blant verdens største importører av olje.

Kinas næringsliv domineres av statseide bedrifter, og mange av disse hører blant verdens største konsern i sine bransjer. Alle de store bankene er statlige, og det samme gjelder samtlige fire lisenshavere innenfor telekommunikasjoner. Også de største energiselskapene er statseide, både innenfor oljeproduksjon (CNPC, CNOOC, Sinopec, PetroChina), og innenfor vannkraft- og kullkraftproduksjonen (State Grid, CPIC). En del større private selskaper er registrert i Hong Kong, og noen større private selskap i fastlands-Kina har særlig vokst fram innenfor IT-industrien (Lenovo, Huawei, Alibaba).

Rénmínbì, RMB, («folkets penger») er valutaen i Folkerepublikken Kina men til daglig omtales den som kuài («spenn»). I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol. I Kina bruker en derimot forkortelsen RMB og symbolet 元. Grunnenheten av rénmínbì er yuán (元.), som deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分). Den største enheten er 100 yuán og den minste er 1 fēn.

Forskjellige filosofiske retninger har hatt en svært markant innflytelse på kinesisk kultur. De tre eldste hovedretninger utgikk fra konfucianismen, taoismen og til sist buddhismen.

Kina religiøse tradisjoner er svært sammensatte. Blant de religioner eller trossystemer som assosieres med Kina er forfedrekult, buddhisme, kinesisk folkereligion med røtter i eldgamle myter, konfucianismen, taoismen og islam.

De fleste kinesere – 59 % av befolkningen, eller ca. 767 millioner mennesker – sier selv at de ikke er religiøse.^[27] Men ritualer og religion – særlig den tradisjonelle troen på konfucianismen, taoismen og buddhismen – spiller en viktig del i manges liv. Ca. 33 % av befolkningen følger en blanding av trosretninger som benevnes i statistikkene som «tradisjonell tro» eller bare «annet».

Ca. 8 % av befolkningen er buddhister.^[28] Regjeringen har anslått antallet kristne til 16 millioner.^[29] En uavhengig undersøkelse av East China Normal University i 2007 kom frem til at det er 40 millioner kristne i Kina, noe som er mye mer enn regjeringens tall, men samtidig lavere enn hva noen utenlandske observatører har kommet frem til.^[30] Senere undersøkelser viser at antall kristne er sterkt økende og kan komme opp mot 247 millioner i 2030.^[31]

Offisielle tall angir at det er 20 millioner muslimer i Kina^{[trenger referanse]}.

Kinesisk litteratur har en lang og rik historie, delvis tilskyndet av oppdagelsen av trykkekunsten under Song-dynastiet. Forut for den tid var de klassiske og religiøse manuskripter nettopp «manuskripter» – håndskrevne, med blekkpensel. Det dreide seg for det meste om konfucianske, taoistiske og buddhistiske verker. For å granske disse tekstene opprettet de lærde et stort antall akademier. Noen av akademiene var finansiert av herskerdynastiene, og de kongelige kunne selv ta aktivt del i diskusjonene der. Av dokumenter forfattet på denne tidlige tid er titusener blitt bevart. Kinesiske filosofer, forfattere og diktere har for det meste nydt stor respekt i samfunnet, og spilt en viktig rolle som kulturbærere.

Kinesisk skrift har hatt mange varianter gjennom Kinas historie, og på midten av 1900-tallet ble det utviklet en forenklet kinesisk skriftnorm på Fastlands-Kina. På Taiwan og andre steder fastholder man en eldre skrivenorm. Kalligrafi er en viktig kunstart i Kina, på linje med malerkunst og musikk.

Kineserne utviklet et stort antall musikkinstrumenter, blant annet zheng, xiao og erhu. Musikkinstrumentet sheng fikk en rekke arvtakere i Vesten.

Utdypende artikkel: Det kinesiske kjøkken

Mat er en viktig del av kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helsen. Kineserne spiser ofte ute. Det kinesiske kjøkken har opphav i de forskjellige provinsene og det finnes uendelig mange retter.

Det spises med pinner. Maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle de rettene som er på bordet. I Sør-Kina er ris det dominerende tilbehøret, men i nord er det mer basert på brød laget av korn. Fokus på maten og dens betydning for helsen er meget utbredt og kineserne bruker en langt større del av sin inntekt på mat enn man gjør i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten av å spise sunt og variert.

Kina er blant de tidligste steder i verden hvor man begynte å drive med sport. Det finnes bevis for at Kina er det sted i verden der en form for fotball først ble spilt.^[32] Andre populære sportsgrener i Kina:^[33] kampsport, bordtennis, badminton, svømming, basketball og i den senere tiden golf og rugby. Brettspill som go, xiangqi (kinesisk sjakk) og mahjong (májiàng) og i den senere tiden sjakk er populære spill i Kina.

I kinesisk kultur anses det som viktig å være fysisk aktiv, og man kan se eldre trene qigong og tai chi i parker om morgenen og studenter som gjør uttøyningsøvelser på skolens område. Den profesjonelle amerikanske basketball-ligaen NBA har mange unge tilhengere i Kina og Yao Ming er et stort idol for dem.

Sommer-OL 2008 ble avholdt i Beijing og andre byer i Kina.

Bonsai er en eldgammel kunst som spredte seg også til Japan og Korea.

I tillegg til de ovennevnte kulturelle nyvinninger omfatter kinesernes tekniske oppfinnelser også for eksempel kompasset, boktrykkerkunsten, papiret, den orientalske abakus, kruttet, armbrøsten og rustningen.

Nevnes bør også astrologi, arkitektur og geografi. Den kinesiske matematiker Zu Chongzhi klarte på 400-tallet å regne ut tallet π (pi) med syv desimaler. Alkymi er taoistisk kjemi, svært forskjellig fra moderne kjemi. Kineserne drev det tidlig langt innen biologi og urtelære, blant annet om medisinale planter. Likeså var kineserne tidlig ute med kirurgi, og er fremdeles helt i tet hva gjelder akupunktur.

I dag produserer Kina nær sagt alle tenkelige varer og tjenester for hjemmemarkedet, og har også en betydelig eksport. Av høyteknologiske varer produserer Kina særlig elektronikk og hardware, deriblant pc-er og telekommunikasjonsutstyr. Det foregår en god del innovasjon i Kina, men landet er uten tvil en stor netto-importør av teknologi og vitenskapelig kunnskap.

Folkerepublikken er en sosialistisk republikk og en (ikke-føderal) sentralstat. Landet regjeres på grunnlag av forfatningen fra 1982. Statssystemet består av to parallelle, hierarkiske strukturer for politikkutforming - den formelle folkevalgte strukturen med landets Folkekongress, Regjering og President på nasjonalt nivå, og partistrukturen med Partikongressen, Sentralkomiteen/Politbyrået og Generalsekretæren på nasjonalt nivå. I tråd med Formann Mao Zedong's lære om det revolusjonære partiets status som mobiliserende representant for bønders og arbeideres objektive klasseinteresser, har partiet politisk maktmonopol og det er uklar maktfordeling mellom Kommunistpartiet og de folkevalgte styringsorganene. Siden 1990-tallet har Kommunistpartiet åpnet opp for bedriftseiere og næringslivsledere, en utvikling som skjøt fart under president Jiang Zemin. Kinas nåværende president er Xi Jinping og nåværende statsminister er Li Keqiang.

Mens Kinas økonomi ble liberalisert etter Deng Xiaopings maktovertakelse på 1980-tallet, har ikke det politiske system blitt tilsvarende demokratisert. Valg til folkevalgte organer innebærer ikke flerpartivalg, og er ikke reelt demokratiske. Valg mellom flere kandidater og ulike lister på kommunenivå ble prøvd ut i en periode etter 1999, men har ikke vært forsøkt på høyere nivåer. Unntaket er Hong Kong, som har flerpartidemokrati også etter overdragelsen til Kina i 1987. Kina har sterke restriksjoner på organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å få barn, og religionsfrihet. Det politiske liv har tidvis vært preget av korrupsjon, til tross for synlige og offisielt prioriterte kampanjer med harde straffer for korrupte ledere. En høyt profilert rettssak endte i 2013 med domfellelse for Bo Xilai, partisjef i Chongqing-provinsen.^[34]

Det politiske liv foregår primært innenfor kommunistpartiet, selv om det har vært forsøk på å etablere alternative politiske bevegelser. Myndighetene anser Falun Gong-bevegelsen for å være en konkurrerende samfunnsorganisasjon, og forfølger medlemmene. Studenter i Beijing gjennomførte demonstrasjoner for demokrati i 1989, men protestene ble brutalt slått ned av landets militære styrker. Fagbevegelsen i Kina er ikke uavhengig, og det er regulerte samarbeid mellom partene i arbeidslivet hvor fagbevegelsen har en stilling underordnet partiet og arbeidsgiverne.

Kina har diplomatiske relasjoner med de fleste større land i verden. Sverige anerkjente, som det første vestlige land, Folkerepublikken Kina den 9. mai 1950.^[35][36] Folkerepublikken Kina overtok i 1971 Republikken Kina (Taiwan) sin plass som representant for Kina og ble en av de fem permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Kina er også observatør i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner.

Kina fører Ett-Kina-politikk, som betyr at Kina kun vil ha diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og som ikke har diplomatiske forbindelser med Taiwan. Den kinesiske regjering er også kraftig imot at taiwanske politikere som Lee Teng-hui og Chen Shui-bian eller kontroversielle personer som Tenzin Gyatso (Tibets Dalai Lama) mottas offisielt av noen land.

Japan og Kina har innimellom hatt et anstrengt forhold til hverandre blant annet fordi at det i noen japanske skolebøker er benektelser av overgrep begått av japanske soldater i Kina under 2. verdenskrig. En annen grunn er at japanske regjeringsembedsmenn med jevne mellomrom har besøkt Yasukuni-helligdommen. Forholdet mellom Kina og Japan er blitt bedre siden Shinzo Abe ble Japans statsminister den 26. september 2006.

Bruk av sensur er utbredt, og kommunistpartiet undertrykker enhver organisasjon som det anser for å være en trussel imot dets makt – som det var tilfellet med demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989. Kina er det landet i verden som idømmer og iverksetter flest dødsstraffer, både tallmessig og relativt sett. Amnesty beregner at Kina henretter 3700 mennesker hvert år.^{[trenger referanse]} Mediene er aktive med hensyn til å skrive om sosiale problemer og kritikk av korrupsjon i de lavere deler av regjeringen. Det er også oftere blitt tillatt å demonstrere på grunn av lokale problemer. Tidligere president Hu Jintao slo dog samtidig oftere ned på kritiske journalister, selv utenlandske.

Amnesty International laget en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter i forkant av Sommer-OL 2008.^[37]

Utdypende artikkel: Den kinesiske ettbarnspolitikken

Grunnet en befolkning på over 1,3 milliarder mennesker og en estimert vekstrate på 0,57% er Kinas regjering bekymret over og oppmerksom på sin befolkningsvekst og har med blandet hell forsøkt forskjellige typer familieplanleggingspolitikk.^[38] Regjeringens mål er ett barn per familie med unntagelser for etniske minoriteter samt i tyntbefolkede områder hvor en familie må få et barn nummer to hvis første barn er handikappet eller en pike. Regjeringens mål er å stabilisere befolkningen og befolkningsveksten så tidlig som mulig i det 21. århundre, men mange nåværende prognoser estimerer en befolkning på mellom 1,4 og 1,6 milliarder i 2025. Kinas familieminister har uttalt at Kina vil fortsette ettbarnpolitikken i alle fall fram til 2018.^[39]

Der er motstand mot denne politikken, særlig i landsbruksområder hvor det er bruk for arbeidskraft og fordi man i Kina tradisjonelt alltid ønsker seg sønner. Folk som ikke overholder ettbarnspolitikken, lyver ofte om antall familiemedlemmer når det er folketelling.^[40] Offisiell politikk forbyr bruk av tvangsaborter eller tvangssterilisering, men det fremkommer jevnlig beskyldninger om at lokale embedsmenn tar drastiske midler i bruk for å nå befolkningsmålsetninger.

Fordi resultater av folketellinger i Kina er blitt stadig mer upålitelige, er det vanskelig å si om politikken har hatt den ønskede effekt.^[41] Kinesiske demografers anslag over Kinas fødselsrate varierer fra 1,5 til 2,0. Regjeringen er særlig bekymret for at det vil bli født langt flere gutter enn piker fordi familier tradisjonelt foretrekker gutter, og det er derfor forbudt å bruke ultralyd til kjønnsbestemmelse og etterfølgende abort av pikefostre.

• Alison Bailey; Ronald G. Knapp; Peter Neville-Hadley; m.fl.: Kina. folk, landskap, kultur, historie. Pegasus forlag 2008. ISBN 9788244200400
• Erling Borgen. Rød Drøm: mitt møte med Kina Oslo, 1998 ISBN 82-03-22292-7
• Elisabeth S. Eide. Vårt skjeve blikk på kineserne. Aschehoug, 1995
• Torbjørn Færøvik. Kina : en reise på livets elv. Oslo, 2004 ISBN 82-02-23517-0, h.
• Torbjørn Færøvik: Midtens Rike: En vandring i Kinas historie. Oslo, 2009, ISBN 978-82-02-27269-2
• Jung Chang. Ville Svaner: Tre Døtre av Kina. Oslo, 1993 ISBN 82-05-27065-1. Slektshistorie og selvbiografi om tre generasjoner kinesiske kvinners livserfaringer 1900-1980.
• Cecilia Lindqvist: Tegnenes rike, en beretning om kineserne og skrifttegnene deres. Oslo, 1993
• Trygve Løtveit: Den gule keiser, og andre historiske fortellinger fra det gamle Kina. Huitfeldt, 1995
• Kevin Sinclair: Kina, en kulinarisk reise, autentiske oppskrifter fra verdens største land. Oslo, 2000
• Jonathan D. Spence: Kinas århundre. Gyldendal, 1996

• Den kinesiske ambassaden i Norge (engelsk)
• Kina Internet Investor – blogg (engelsk)
• China Pictures - bildegalleri (engelsk)
• Internet Guide for Chinese Studies: WWW Virtual Library (engelsk)
• Lenker om Kina hos Open Directory Project
• From the History of Religions of China (engelsk)
• Chinese Paper Money (engelsk)
• Kinas nasjonalsang
• Globalis landprofil for Kina

{{anbefalt}}{{Autoritetsdata}}[[Kategori:Kina| ]][[Kategori:Asia]][[Kategori:Omstridte områder]][[et:Hiina#Hiina Rahvavabariik]]