Primstav

Benevnelsen primstav har sammenheng med de latinske uttrykkene prima og primatia lunee, og det norrøne ordet prim. Det første ordet i betydningen gyldentall, som er årets nummer i den 19-årige månesyklusen. De to neste i betydningen månens nytenning. Gyldentall forekommer sjelden på skandinaviske primstaver. Og ordet prim er det norrøne ordet for nymåne.

Primstaven stammer trolig fra den enda eldre runekalenderen, som er kjent siden 1200-tallet, men godt kan være enda eldre. Fra Norge kjenner vi til omkring 650 primstaver, som er datert fra slutten av 1400-tallet og fram til begynnelsen av 1800-tallet. Primstaven var i bruk til det ble vanlig med trykte almanakker. Etter reformasjonen gikk den opprinnelige betydningen av mange tegn knyttet til katolske helgener i glemmeboken.^[1] Til merkedagene var det ofte knyttet værtegn eller påminnelser om gårdsdriften, for eksempel ble været på vinterdagen (14. oktober) brukt som varsel om været til vinteren og 28. oktober ble blant annet kalt «fyrebod» fordi den bebudet vinteren.

Primstaven er typisk for Norge og Danmark. Den danske primstaven kan av og til ha streksiffer for markering av månens nyfase. En liknende kalender fra Sverige betegnes som runstav og skiller seg ut gjennom at dagene markeres med runeraden. Noen tilsvarende kalender er ikke kjent fra Island, men den danske streksiffertypen er kjent fra Tyskland og Mellom-Europa.

Primstaven var gjerne et flatt og langstrakt stykke trevirke på 50-80 cm i lengde og 4-6 cm i bredde. Det finnes også flere eksempler på ovale rammelignende primstaver. Primstaven har to sider (ringstaven en oval overside og underside) med kalenderopptegninger. Sommersiden gjelder fra 14. april til 13. oktober. Vintersiden fra 14. oktober til 13. april. Etter denne inndelingen falt midtvinterdagen 14. januar og midtsommerdagen 14. juli.^[1]

På primstaven er dagene merket med en strek eller et hakk, og helligdager og merkedager er merket med spesielle tegn eller figurer. Noen staver har også ukemarkering, og noen har merke for nattevåke før visse høytider.

Primstavmerkene er stiliserte strekfigurer som til dels også finnes brukt i bumerker fra norske bønder, f.eks. øks, pil, kors og kvist.

Merkedagene på primstaven er trolig en blanding av hedenske og kristne merkedager, selv om sistnevnte nå er i flertall. Merkedagene kan ha ulike navn. Disse er skilt med komma i kolonnen for merkenavn. Hver merkedag har dessuten sitt eget merke, som også kan variere. Variantene er skilt med komma i kolonnen for primstavmerker.

• Brynjulf Alver: Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon Oslo 1970, Ny utgave: Bergen 1981
• Hans Cappelen. «Bumerker i Norge – en oversikt», i Anders Bjønnes m.fl. (red.): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
• Audun Dybdahl: Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Tapir, 2011. ISBN 978-82-519-2564-8
• Randi Ekrem (1992). Primstaven: tradisjonar og merkedagar. Ålesund: R. Ekrem. ISBN 8299269105. 
• K. og Jon Haukanes. Segl og bumerke frå Hardanger, Oslo 1944
• Amund Helland: «Gammel norsk tidsregning og primstaven», i Topografisk-statistisk beskrivelse over Bratsberg amt. Første del. Kristiania: Aschehoug, 1900, s. 476–501.
• Norvald Losnegard. Primstaven : gamle minne- og merkedagar 1999 Setesdalsforlaget ISBN 82-91820-47-3
• L. Strømme. Bumerke frå Sunnmøre, Oslo 1943

• Beskrivelse av primstaven
• Kaare Hovinds primstavarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket, Dorabiblioteket Arkivert 24. juli 2015 hos Wayback Machine.
• Primstav og folketro